En oppgave skrevet i emnet Kunnskap, kommunikasjon og innovasjon

Innledning

I det tempoet verden beveger seg i den dag i dag, er det mange offentlige og private sektorer i Norge som må gjennom komplekse omstillingsprosesser i takt med de innovative løsningene som kommer. Reformen fra 2007 vedrørende innovasjon i Norge førte til et nytt fokus på innovasjon der det offentlige skulle legge bedre til rette for tjenesteinnovasjon i de ulike kommunene (Holmen og Ringholm, 2019, s.15). Dette har blant annet resultert i et teknologisk oppsving i helsesektoren der flere nye tjenester innenfor velferdsteknologi har blitt etablert og en rekke er under planlegging og utprøvelse. I sammenheng med dette vil det være mange kommunale helseinstitusjoner som befinner seg i en omstillingsprosess der både ansatte, pårørende og brukere må innrette seg samt finne sin plass i tilknytning til den nye velferdsteknologien. Denne oppgaven vil drøfte hvordan sosial konstruktivistisk teori kan brukes til å gi relevant kunnskap i en slik omstillingsprosess.

Problemstilling

En av institusjonene som har tatt i bruk teknologiske innovasjoner tilknyttet velferdsteknologiens anmarsj, er sykehjemmene i Oslo kommune. En av tjenestene som er i ferd med å etablere seg på institusjonene er lokaliseringsteknologi som skal hjelpe personer med begynnende kognitiv svikt å føle seg trygge (Oslo kommune, 2019). På bakgrunn av dette vil oppgaven undersøke hvordan domestiseringsteori kan gi kunnskap om demente brukeres møte med lokaliseringsteknologi og på hvilken måte informasjonen kan bidra i omstillingsprosessen til de ansatte.

Velferdsteknologi

Velferdsteknologi er «teknologi som kan bidra til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne» (NOU 2011:11). Det presiseres også at velferdsteknologi kan fungere som støtte til pårørende samt forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudene (NOU 2011:11, s. 99). I følge Helsedirektoratet kan teknologien gi mer effektiv bruk av ressurser i helse- og omsorgstjenestene i kommunene (Helsedirektoratet, 2019). I Helsedirektoratets «Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger» fra 2015 beskrives det fire teknologiområder velferdsteknologi kan inndeles i: Trygghetsskapende teknologier, mestringsteknologier, utredningsteknologier og behandlingsteknologier samt velværeteknologier (Melting og Frantzen, 2015, s. 8).

Basert på tiltak og satsingsområder i Demensplanen 2020 (se vedlegg I) ble det gjennomført nasjonal kartlegging av 403 kommuners tilrettelagte tjenestetilbud til personer med demens (Helsedirektoratet, 2019). I følge disse tallene tilbyr halvparten av kommunene i Norge digitalt tilsyn og sensorteknologi, 39% tilbyr varslings- og lokaliseringsteknologi med GPS- lokalisering, mens 18% tilbyr digital trygghetsalarm (Helsedirektoratet, 2019). Som en kan se utfra tabellen, tilbyr flest kommuner velferdsteknologi til hjemmeboende. På den andre siden ser man også at en rekke kommuner tilbyr teknologiske hjelpemidler på sykehjem der trygghetsalarmen representerer det største tilbudet. Det er viktig å påpeke at det er forskjell på det å kunne tilby ulike typer velferdsteknologi kontra det å bruke det effektivt.

Lokaliseringsteknologi (GPS)

Lokaliseringsteknologi er ofte utstyr i form av en GPS som kan beregne og opplyse om brukerens geografisk posisjon. I dag finnes det GPS enheter man kan bære på kroppen, feste til rullator eller rullestol. I omsorgssektoren vil en typisk løsning være en GPS-enhet som brukeren har på seg i tillegg til et støttesystem på datamaskinen, mobiltelefonen eller et nettbrett. «Geofence» er et slags gjerde som kan registrere når brukeren går utenfor det angitte området. Dette gjør at brukeren kan gå fritt innenfor et begrenset område og at en ansatt vil få varsel dersom personen beveger seg utenfor de rammene som er satt (Fosse, 2014, s. 9)

Varslings og lokaliseringsteknologi gir brukere frihet ved at de kan få bevege seg fritt utendørs samtidig som den trygger pårørende og helsepersonell, i de tilfellene brukeren bor på institusjon. På bakgrunn av dette kan det være grunn til å tro at lokaliseringsteknologien vil falle under både trygghets- og mestringskategoriene til Helsedirektoratet. Det viser seg at denne formen for teknologi har redusert behovet til flere institusjoner vedrørende å leie inn ekstra personell for å håndtere demenspasienter. Resultater fra utprøvinger av denne typen teknologi kan vise til økt livskvalitet for tjenestemottaker og pårørende, økt kvalitet på tjenesten og økonomiske besparelser for kommunen (Melting og Frantzen, 2015, s. 4). Det er viktig å påpeke at til tross for at teknologien kan skape positive gevinster er det sannsynlig å tro at det dukker opp en rekke utfordringer ved implementering av tjenesten.

Oslo kommune

Oslo kommune satser sterkt på velferdsteknologi da disse arbeider med å teste, utvikle og ta i bruk ny teknologi i form av alt fra informasjonssikkerhet til og utarbeide gode modeller for innføring av bruk. Kommunen presiserer at de allerede har etablert en rekke nye teknologiske velferdsløsninger (Oslo Kommune, 2019). På bakgrunn av dette kan det tenkes at mange av Oslo sine institusjoner nå gjennomgår en rekke omstillingsprosesser. Begrepet omstilling blir ofte brukt til å beskrive forskjellige endringer i arbeidslivet og en gir ofte begrepet innhold gjennom beskrivelser av hva som faktisk endrer seg i en organisasjon eller bedrift. Dette kan for eksempel omfatte hva som endres, endringens omfang, endringsdybde, kompleksitet og tidsdimensjon (Hilsen, 2017, s. 17).

I 2013-2016 gjennomførte Oslo kommune et mestrings- og trygghetsprosjekt der målet var at hjemmeboende, familie og pårørende skulle oppleve økt trygghet og selvstendighet i eget liv ved bruk av velferdsteknologi (VIS, 2016, s. 9). Sluttrapporten fra 2016 presiserer at bydelene fikk gevinster som økt livskvalitet for brukerne samt unngåtte kostnader og tidsbesparelse (VIS, 2016, s. 14). På den andre siden opplevde de barrierer som at ansattes negative erfaringer fort smittet over på brukerne og andre ansatte i tillegg til at brukerne ble usikre når de opplevde at velferdsteknologien sviktet eller at de ikke fikk raskt kontakt med tjenesten (VIS, 2016, s. 16). I en rapport fra SINTEF med utprøvelse av lokalisasjonsteknologi hos hjemmeboende brukere i Oslo har det vist seg at brukerens behov, funksjonsnivå og hvordan støtte de har fra pårørende er det som er avgjørende for vellykket bruk av tjenesten (Øderud, Ausen, Aketun og Thorgersens, 2017, s. 18). Til tross for at rapporten ikke involverer bruk av lokalisasjonsteknologi på sykehjem kan det være grunn til å tro at resultatene allikevel kan gjøre oss oppmerksomme på utfordringer en kan møte. Det burde også påpekes at ulike kommuner tar i mot og tilpasser seg innovasjoner forskjellig, og at det som fungerer og ikke kan variere innad i kommuner og institusjoner (Holmen og Ringholm, 2019, s. 20).

Sosialt konstruert teknologi

Da oppgavens problemstilling vil undersøke sykehjemsbeboeres møte med lokaliseringsteknologi og at dette kan være et utgangspunkt for nyttig kunnskapsproduksjon, understreker dette at en tar utgangspunkt i at beboerne er aktive, handlede individer. På denne måten vil en antyde at individer har en viss påvirkningskraft i møte med teknologien. Et slikt perspektiv dreier derfor i en sosial konstruktivistisk retning der en fremmer menneskets evne til å konstruere teknologien (KILDE). Sosial konstruktivisme er en motsats til teknologi determinisme der teknologien påstås å ha en egen indre dynamikk eller logikk, og at denne viser seg uavhengig av mennesker og interesser (Skjølsvold 2017, s. 36). Det sosial konstruktivistiske perspektivet ser på teknologien som et sosialt fenomen i seg selv og at den derfor blir en del av samfunnet. Her blir teknologien derfor skapt innenfor samfunnets rammer derav formet av de sosiale og kulturelle forholdene som til en hver tid er dominerende (Skjølsvold 2017, s. 55).

Teknologiutvikling og teknologibrukere

Et aspekt som vil være viktig i henhold til lokaliseringsteknologien er teknologidesignerne da disse kan «skrive inn» en form for brukerveiledning eller bruksanvisning i teknologiske gjenstander. Her er det viktig at brukerne «leser» bruksanvisningen slik designerne har intendert. Dette kan ofte være problematisk og vanskelig gjennomførbart (Skjølsvold 2017, s. 149). På den andre siden er brukerne likevel ofte i stand til å forstå teknologien omtrent slik designeren ønsker. Dette kan bunne i at designerne har forestillinger om brukerne som skal benytte teknologien de utvikler. Designerne kan på denne måten ha ideer om behovene til brukerne, kompetansen de har og hva de ikke kan klare på forhånd (Skjølsvold 2017, s. 150). Det er et kjent fenomen at designerne går så langt at de selv tar «bruker-rollen» og forestiller seg hvordan de tror det ville være å bruke teknologien. Dette kan være problematisk med tanke på hvordan de reelle brukerne faktisk «leser» skriptet (Skjølsvold 2017, s. 159).

Når en på denne måten synliggjør at teknologien er en slags tekst blir det tydelig at teknologien og det sosiale skrives sammen og at teknologi faktisk kan «skrives» annerledes (Skjølsvold 2017, s. 155). På den andre siden er det viktig å ta hensyn til at brukerne kan oppfatte en bruksanvisning på en annen måte en tiltenkt på bakgrunn av at det vil befinne seg fortolkningsfleksibilitet når teknologien og brukeren møtes. Her vil begrepet om domestisering kunne hjelpe oss å forstå fortolkningen i praksis og hva som skjer når teknologien og mennesket møtes i virkeligheten (Skjølsvold 2017, s. 160)

Domestisering

Domestiseringsbegrepet betyr i utgangspunktet temming av ny teknologi og ble introdusert av Roger Silverstone på tidlig 90-tallet (Skjølsvold 2017, s.160). Begrepet fokuserer på adapsjonsprosessen som dreier seg om hvordan forskjellige grupper i samfunnet aktivt påvirker videreutviklingen av en ny teknologisk løsning, samtidig som de gir den en plass og identitet i tilværelsen sin (Godø 2008, s. 95). Når det gjelder domestisering av lokaliseringsteknologi kan en benytte Knut H. Sørensens studietilnærming fra 2005, også kalt Trondheims-modellen, for å se nærmere på møtet mellom tjenesten og brukerne. Sørensen peker på 3 dimensjoner av teknologidomestisering hvor den første dimensjonen angår praksiser knyttet til den aktuelle teknologien, den andre dimensjonen fokuserer på meningskonstruksjon og meningsdannelse mens den tredje dreier seg om kognitive læringsprosesser (Skjølsvold 2017, s. 161 og 162).

Dette illustrerer at teknologiskaperne bare er en liten brikke i en kompleks prosess når det gjelder hvordan teknologi blir sømløst vevd inn og formet slik samfunnet ønsker at teknologien skal være. Dette kan understreke begrepets sosial konstruktivistiske holdepunkt (Godø 2008, s. 96). Teknologibruk er ikke bare teknologibruk, men det blir også et uttrykk for hvem du er og hvilke vurderinger du har omkring hvordan et liv burde leves (Skjølsvold 2017, s. 163).

GPS teknologi som domestiseringsobjekt i Oslo Kommune

Tidligere rapporter med påfølgende analyser viser at det er gjort mange undersøkelser på innføring og bruk av lokalisasjonsteknologi i Oslo kommune. Disse undersøkelsene kan i høy grad brukes som erfaring i henhold til bruk av samme teknologi på institusjonsnivå. Det kan tenkes at et domestiseringsperspektiv sammen med denne empirien kan utgjøre et utgangspunkt for enda mer kunnskap rundt en vellykket implementering på sykehjem i Oslo. Tidligere rapporter har vist at integrering av brukeren og deres pårørende er viktig i henhold til implementering av GPS teknologi og derfor kan det tenkes at å involvere domestiseringsperspektivet kan gi nyttig kunnskap. Dette baserer seg på at selve begrepet dyp-dykker ned i brukerens møte med tjenesten. Ved å bruke domestiseringstilnærmelsen til Sørensen kan en belyse ulike dimensjoner som kan gi kunnskap om hvordan ansatte kan håndtere en omstillingsprosess i forhold til beboernes møte med og bruk av GPS’en.

Praksis knyttet til lokaliseringsteknologien

Når en snakker om rutiner og bruksmønster som har dannet seg rundt lokaliseringsteknologi på sykehjem, vil dette være vanskelig å avdekke utfra tidligere rapporter da mest av erfaringen som er gjort til nå baserer seg på hjemmeboende. Det vi på den andre siden vet om rutiner og bruksmønster, er at GPS’en hovedsakelig blir brukt som armbånd av brukerne for å tilrettelegge mest mulig frihet. I følge Nard Schreurs, Direktør for eHelse og smart-tech i IKT Norge er samarbeid en av nøkkelfaktorene som må til når det gjelder blant annet implementering (Thompson 2019). Praksisen som knytter seg til lokalisasjonsteknologien på sykehjem kan tenkes i stor grad å henge sammen med relasjonene, samarbeid og det sosiale som skjer mellom brukeren og den ansatte.

I prosjektet «sosial innovasjon i sykehjem» finansiert av Norges forskningsråd undersøkte de hvordan det sosiale kan ha innvirkning på innovasjon i helseinstitusjoner. Her handlet sosial innovasjon blant annet om hvordan læring og problemløsing utspiller seg og kan styrke hverdagens rutiner og utfordringer (Holmen og Ringholm, 2019, s. 104-106). En av lederne på ett av sykehjemmene som deltok i prosjektet argumenterte for at medarbeiderne bør delta i utviklingen av innovasjoner hvis de skal bli implementert i hverdagspraksisen. Dette understøttes av Kesting og Ulhøi som presiserer at det er de ansatte som har eksklusiv kunnskap om hverdagspraksisen på institusjonen. Deltakelse blir da et nøkkelbegrep i dette prosjektet på bakgrunn av at når de lærende deltar i aktiviteter i praksisfellesskapet, blir de mer kunnskapsrike og får økt mulighet for innflytelse. Gjennom deltakelse blir praksis mer gjennomsiktig og tilgjengelig for den lærende (Holmen og Ringholm, 2019, s. 109 og 110).

Når det gjelder omstilling på sykehjem i Oslo Kommune i henhold til implementering av lokalisasjonsteknologi kan en bruke erfaringer fra dette prosjektet. Ved bruk av slike tjenester er en avhengig av at de ansatte forstår hvordan de skal bruke teknologien for at det skal komme til nytte. På denne måten kan en god idè være å involvere de ansatte i prosessen allerede ved introduksjon av teknologien på sykehjemmene slik at de ansatte «møter» lokalisasjonsteknologien sammen med beboerne og deres pårørende. Det kan være grunn til å tro at dersom de ansatte selv lærer opp beboerne i bruk av GPS’en kan dette ufarliggjøre tjenesten for brukerne samtidig som det øker kunnskapen og innflytelsen til de ansatte. Her kan det åpne seg en arena for dialog mellom ansatt, beboer og pårørende slik at en erfarer hvilke behov hver beboer faktisk har i sammenheng med teknologien og hvordan denne erfaringen kan brukes til å etablere en hverdagspraksis på institusjonen.

Torhild Holthe, redaktør i «temaheftet om velferdsteknologi og kognitive hjelpemidler til personer med demens», understøtter også at de ansatte må ha kunnskap og kompetanse samt at kommunene må ha rutiner og systemer for å kunne klare å integrere velferdsteknologien i den daglige driften. Hun presiserer også at velferdsteknologi knyttet til mestring eller trygghet må ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Et nært samarbeid mellom helsepersonell og personen med demens og deres pårørende er veldig viktig for at tiltaket skal bli vellykket (Aldring og Helse, 2017).

Meningskonstruksjon

Ved meningskonstruksjon mener Sørensen prosessene rundt hvordan teknologien forstås, fortolkes og tilskrives mening, men også hvordan den kan gi ny mening til brukeren og hvordan den kan spille en viktig rolle i identitetsforståelse og selvrepresentasjon (Skjølsvold, 2017, s. 162).

I sammenheng med GPS teknologien kan det være grunn til å tro at det kan oppstå et paradoks mellom hvordan teknologien forstås og fortolkes kontra hva den egentlig skal fremme. Slik det presiseres i NOU rapporten er det særlig spørsmål rundt overvåking som kan gi grunn til etiske overveielser selv om overvåking i høy grad kan understøtte muligheten for å bevege seg fritt (NOU:11 s. 127). Bjarte Malmedal, seniorrådgiver i det norske senter for informasjonssikring gjorde en undersøkelse for få år siden der han fant stor grunn til å tro at eldre ikke ønsket å bruke digitale offentlige tjenester (Wisløff, 2018). Det kan være ulike grunner til hvorfor mange eldre ikke ønsker å involvere seg med ny teknologi, men det kan være grunn til å tro at mye peker i retning av mangel på kunnskap.

I sammenheng med GPS teknologi på sykehjem kan det være grunn til å forberede seg på en del motstand fra beboerne da dette er en overvåkningstjeneste som i utgangspunktet kan vekke skepsis. Det er kjent at demente ofte kan bli sinte og fortvilte i situasjoner der de føler de mister kontroll over hva som skjer (Trygghetsnett, 2019). Dette kan være svært viktig å ta hensyn til når en introduserer et nytt hverdagsmoment i livet til den demente. På bakgrunn av den kognitive svikten til brukeren kan det muligens oppstå negativ fortolkning og meningsdannelse av teknologien hos brukeren. Dette kan illustrere det tidligere poenget om god kommunikasjon, relasjon og kunnskap hos de ansatte ved innføring i bruk for beboeren. Det kan også understreke viktigheten av pårørendes tilstedeværelse når teknologien implementeres slik at brukeren opplever trygghet. Den pårørende kan også være kapabel til å overføre budskapet fra den ansatte til brukeren på en mer passende og tillitsfull måte om dette er nødvendig.

Denne utfordringen kan vise hvordan utvikleres tilskrivelse av mening rundt teknologien kan bli oppfattet annerledes av brukeren selv. Utviklerens skript og mening kan i utgangspunktet fremme frihet, trygghet og mestring, mens brukerens første møte med teknologien kan gi assosiasjoner som kontroll og overvåking. Her kan en trekke inn dikotomiske forståelsesrammer for innovasjon der en ofte fremstiller innovasjoner som noe utelukkende positivt og noe som fremmer positiv endring (Holmen og Ringholm, 2019, s. 19). I realiteten kan det vise seg at implementering av teknologi er være svært kompleks, særlig hva angår møtet mellom teknologien og brukeren, og at teknologien ikke alltid blir sett på som positiv av brukeren selv.

På den andre siden er det viktig å påpeke at lokaliseringsteknologi også kan danne en følelse av mening for brukeren. Dersom brukeren får et positivt møte med tjenesten fra start kan det tenkes at det dannes et grunnlag for bedre forståelse av hva teknologien kan gjøre for dem. På bakgrunn av erfaring fra Oslo kommune i Helsedirektoratets «første gevinstrealiseringsrapport» viser det seg at de demente ofte ikke har innsikt i egen sykdom og derfor ikke nødvendigvis oppfatter nytteverdien av GPS’en. Rapporten forteller allikevel at brukerne aksepterer å bruke enheten fordi pårørende ønsker det (Melting og Frantzen, 2015, s. 18). Dette kan gi indikasjoner på at beboerne selv ikke knytter teknologien til identiteten og selvrepresentasjonen sin, men at det skjer en aksept og positiv mening tilknyttet GPS’en gjennom pårørendes innflytelse.

Kognitive læringsprosesser

Å ta i bruk ny teknologi kan sees på som en prosess der brukeren er avhengig av å lære hvordan teknologien brukes. Her kan det også dreie seg om å bli kjent med det nye og hvordan en kan lære av hverandre (Skjølsvold, 2017, s. 162). Som poengtert vil det være sterke indikasjoner på at både de ansatte og pårørende burde involveres i en slik prosess dersom det skal skje en positiv domestisering av teknologien på sykehjem i Oslo kommune. Erfaring fra Helsedirektoratets gevinstrealiseringsrapport viser at en burde introdusere teknologien så tidlig som mulig i sykdomsforløpet slik at brukeren kan bli vant til teknologien og nyttiggjøre seg av den over lengre tid (Melting og Frantzen, 2015, s. 19).

Kognitiv læring kan defineres som læring som krever tankevirksomhet og innsikt. Det dreier seg i all hovedsak om å kunne se sammenhengen mellom flere stimuli og deretter anvende denne innsikten. Tankeprosessene som skjer inne i hodet til brukeren blir derfor viktig. Motivasjonen som burde ligge til grunn i slike prosesser er nysgjerrighet, ønske om å søke kunnskap, systematisere den og se etter mønstre (Sander, 2019) I denne konteksten kan det være vanskelig å få til en læringskurve da en må ta hensyn til at brukerne har kognitiv svikt og ved enkelte tilfeller muligens vil glemme hva tjenesten går utpå og for eksempel hvorfor de har et armbånd på seg. Det kan tenkes at det her er vel så viktig at de pårørende gjennomgår en læringsprosess slik at de kontinuerlig kan videreføre kunnskapen sin til brukeren.

I henhold til aspektet «lære av hverandre» vil dette kunne være problematisk da brukerne opplever kognitive utfordringer. På den andre siden kan de lære av både ansatte og pårørende samt at brukerne i møtet med teknologien selv, kan være med på å gi ansatte erfaringer som inngår i deres læringsprosess. Dette kan påvirke hvordan de ansatte skal omstille seg når det gjelder innføring av tjenesten på arbeidsplassen. Her kan en se hvordan møtet som skjer mellom bruker og teknologi kan gi nyttig kunnskap til de ansatte. Dette kan igjen påvirke læringsprosessen til de ansatte og på denne måten bidra i de ansattes omstillingsprosess.

Konklusjon

For at ansatte på sykehjemmene i Oslo skal kunne omstille seg på best mulig måte i henhold til lokaliseringsteknologien vil det være viktig at teknologiutviklernes skript blir tolket riktig av brukerne. Det viser seg at de ansatte og pårørende kan være store bidragsytere til dette. Involvering av både pårørende og ansatte i brukernes møte med GPS’en kan derfor vise seg å være svært viktig når det gjelder utforming av hverdagspraksis tilknyttet teknologien . I henhold til brukernes meningskonstruksjon kan en møte på utfordringer knyttet til kognitiv svikt og generell skepsis. Det viser seg allikevel at brukerne aksepterer lokaliseringsteknologien på vegne av de pårørende, noe som indikerer at de pårørende innvirker til en viss form for positiv meningsdannelse. Når det gjelder kognitive læringsprosesser kan dette være utfordrende å fremme på bakgrunn av brukernes helsetilstand. Her kan det være vel så viktig at de pårørende og ansatte opplever en læringsprosess som de kontinuerlig kan videreføre til brukeren. Selve møtet mellom brukeren og GPS’en kan være en plattform for å fremme denne læringsprosessen, noe som også indikerer hvordan domestiseringsperspektivet kan fremme kunnskap i de ansattes omstilling.

Møtet mellom teknologi og bruker er en kompleks prosess og domestisering blir påvirket av en rekke faktorer det kan være vanskelig å analysere. Her må aspekter som eksempelvis brukernes helsetilstand og tankesett, utviklernes skript, pårørende og ansattes involvering og en rekke andre faktorer overveies i henhold til kunnskapsproduksjon som kan brukes i de ansattes omstillingsprosess. Til tross for dette kan det vise seg at domestisering bidrar til å gi nyttig kunnskap de ansatte på sykehjem i Oslo kan bruke som pekepinn på hvordan de kan omstille seg på best mulig måte i forhold til den nye teknologien i møte med demente brukere.

Litteraturliste

Aldring og Helse. (2017, 13. februar). Store forhåpninger til bruk av velferdsteknologi. Hentet fra https://www.aldringoghelse.no/alle-artikler/store-forh%C3%A5pninger-til-bruk- av-velferdsteknologi/

Anne Inga Hilsen. (2012). Omstilling: En veiledning for arbeidsgivere, tillitsvalgte og ledere. Temahefte, 1-60. Hentet fra

https://www.pefo.no/attachments/article/521/Temahefte%20omstilling%20- %20en%20veiledning%20for%20arbeidsgivere,%20tillitsvalgte%20og%20ledere.pdf

Fosse, Gro Anita. (2014). Varslings- og lokaliseringsteknologi (2014): Behovskartlegging og erfaringsinnhenting (SINTEF rapport 10/2014). Hentet fra https://www.sintef.no/globalassets/sintef-teknologi-og- samfunn/prosjektwebber/velferdsteknologi/rapport-samspill-varsling-og- lokaliseringsteknologi-kristiansand.pdf

Godø, Helge. (2008) Innovasjonsledelse (1. utg.). Bergen: Fagbokforlaget Helsedirektoratet. (2019, 27. april). Om Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Hentet fra

https://www.helsedirektoratet.no/tema/velferdsteknologi/velferdsteknologi

Helsedirektoratet. (2019, 14. juni). Sammendrag. Hentet fra

https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/nasjonal-kartlegging-av-tilbudet-til- personer-med-demens/sammendrag

Helsedirektoratet. (2019, 14. juni). Velferdsteknologi for personer med demens. Hentet fra

https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/nasjonal-kartlegging-av-tilbudet-til- personer-med-demens/velferdsteknologi-for-personer-med-demens

Holme, Anne Karin Tennås og Toril Ringholm. (2019) Innovasjon møter kommune (1. utgave). Oslo: Cappelen Damm

Melting B. Juni og Frantzen, Lasse (2015). Gevinstrealiseringsrapport nr. 1 (2013-2016: Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger (Helsedirektoratet rapport 12/2015). Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/gevinstrealiseringsrapporter-nasjonalt- velferdsteknologiprogram/F%C3%B8rste%20gevinstrealiseringsrapport%20%E2%80 %93%2 0Nasjonalt%20velferdsteknologiprogram.pdf/_/attachment/inline/c879e5ef-715a- 4277-9e89- e88f81e3b862:bbe6388b148899c2855be38afc2e163ce8065740/F%C3%B8rste%20ge vinstrealiseringsrapport%20%E2%80%93%20Nasjonalt%20velferdsteknologiprogram .pdf

NOU 2011:11. (2011). Innovasjon i omsorg. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/5fd24706b4474177bec0938582e3964a/no/p dfs/nou201120110011000dddpdfs.pdf

Oslo Kommune. (2019). Velferdsteknologi. Hentet fra

https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/velferdsteknologi/

Sander, Kjetil. (2019, 31. august). Innsiktslæring (kognitiv læring). Hentet fra https://estudie.no/innsiktlaering-kognitiv-laering/

Skjølsvold, Thomas Moe. (2017). Vitenskap, teknologi og samfunn (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm

Thompson, Linnea Holter. (2017) E-helse i spektrum. Mediaplanet. Hentet fra https://www.effektivvelferd.no/fremtidens-helseteknologi/e-helse-i-spektrum/

Trygghetsnett (2019). En dements hverdag. Hentet fra

http://www.trygghetsnett.no/en-dements-hverdag/category180.html

Velferdsteknologi i sentrum. (2016). Sluttrapport (2013-2016): Trygghet og mestring (Oslo kommune rapport 2016). Hentet fra https://www.oslo.kommune.no/getfile.php/13284052- 1528367411/Tjenester%20og%20tilbud/Helse%20og%20omsorg/Fag%20og%20kom petanse%20- %20helse%20og%20omsorg/Sluttrapport_Trygghet%20og%20mestring.pdf

Wisløff, Lisa M. (2018, 6. oktober). Hjelp, vi må digitaliseres. Hentet fra

https://www.vi.no/teknologi/hjelp-vi-ma-digitaliseres/70263335

Øderud, Tone, Ausen, Dag, Aketun, Sigrid og Thorgersen, Morten. (2017). GPS for trygghet, frihet og mestring (SINTEF rapport 09/2017) Hentet fra https://www.sintef.no/globalassets/sintef-teknologi-og-samfunn/rapporter-sintef- ts/samspill-oslo—sluttrapport-2017.pdf